Å komme så langt i en høyere utdannelse at du har mulighet til å starte et masterstudium er i grunn en fantastisk følelse. En utrolig skremmende, fantastisk følelse. Det er en prestasjon bare å starte studiet, i hvert fall for meg. Det å bygge en framtid gjennom enda et studie de neste to årene. Å forme min kompetanse til å sikte meg inn på drømmejobben (hva nå enn det er).
Jeg har det ikke veldig travelt med å komme ut i fast jobb, og merket i sommer at det å skulle være ferdig neste sommer var en relativt fryktinngytende tanke. Nå har jeg utsatt det uunngåelige ett år, men det er samtidig ett helt år å vokse på. Ett år ekstra på å kartlegge ønsker og drømmer for framtiden.
Jeg blir ofte spurt hvordan jeg klarer å studere. Hvordan jeg orker studere. All jobben, all lesingen. Det virker ikke som folk skjønner at det å studere kan være morsomt. Det er i grunn utrolig gøy! Det er en tid i livet hvor du helt og fullt ut er din egen sjef. Aldri før (og kanskje aldri senere) står du så alene om å forme din egen skjebne. Det er min egen innsats som avgjør hvordan jeg mestrer studiet, det er hvordan jeg delegerer arbeidsoppgavene til meg selv og det er hvordan jeg takler eksamensperiodene som avgjør om jeg kommer mestrende ut av studiet eller ikke. Det er selvfølgelig ikke alltid like lett, but hey; what is?
Det er her medstudenter kommer inn, og det er i grunn ikke rart at mange vennskap som skapes i løpet av studietiden består livet ut; man støtter og motiverer hverandre gjennom et studie, selv om man sjeldent er avhengig av at medstudenten gjør sin del av studiet for at du skal lykkes (noe som kanskje ofte er rot til konflikt på arbeidsplasser og blant kolleger?). Selvfølgelig har en fra tid til annen ulike samarbeidsoppgaver, men det kan ikke sammenlignes med arbeidslivet - ikke slik jeg har erfart det. Når studenter blir satt sammen i en gruppe ønsker alle bevise seg selv; å vise for andre hvilke kvaliteter de innehar som kan komme gruppen til gode. Kanskje jeg har vært heldig, men min oppfatning er i hvert fall at studenter flest er sultne på å vise at vi duger; vi vil motbevise Janteloven og leke Obama; Yes we (I) can.
Så hvorfor masterstudent?
Jeg vokser, drømmer og planlegger. Jeg former framtiden min gjennom et masterstudium. Derfor svarer jeg enkelt; hvorfor ikke masterstudent?
